Elise

Tenkte jeg skulle ta en kort oppdatering på hva som har skjedd det siste halvåret siden jeg dro inn i Forsvaret.

Innrykk 16. august dro jeg til Sessvollmoen der det var mange forskjellige tester vi måtte gjennom for å komme inn til førstegangstjenesten. En av dem var å stå på en lang rekke der en narkohund skulle lukte på bagasjen din, og deg. Etter det skulle de sjekke toalettsakene dine osv. Da var det en som kom bort til meg og sa at hunden hadde markert på min bagasje og sko, og derfor måtte anta at jeg hadde noe med narkotika å gjøre. Pulsen min gikk fra 0-10 000. Jeg må si at jeg aldri har vært borti noe som det før, og kjenner heller ingen eller bruker å være sammen med noen som holder på med det. Klart dette kom som et sjokk da han antok MEG. Jævla hund. Dette endte med tisseprøve som jeg ikke klarte å få til på over en time... Det å tisse foran to stk som sitter med øynene nesten på deg hele tiden, og med dodøra åpen er faktisk en prestasjonsangst i seg selv. Det gikk til slutt, og til min forventning var den negativ. Senere på dagen ble vi flydd opp til Setermoen med Hercules.

Første uka gikk til å ta ut klær og utstyr og få informasjon om forskjellige ting. Det var utrolig nytt å måtte stille seg i rett, presentere seg foran befalet for så og spørre om noe man lurte på. Den første tiden husker jeg det var utrolig stressende. Det var mye klesshow der vi måtte løpe inn og ut for å bytte til forskjellige antrekk på bare 2 min. Det var umulig. Og selv om befalet vet godt det er umulig får man kjeft. Sånn er det bare. Det er noe man blir vendt til. 

Alarm, et ord ingen kødder med i Forsvaret. Denne dagen våknet vi til et vræl i gangen. ALAAAAAARRRM!!! UUUUUUUUUUT!!! Jeg var så trøtt og skjønte ingen ting kl 5 på morgenen. Det var bare å ta dyna å løpe ut. Dette var dagen før alle skulle hjem på perm, og befalet hadde en liten overraskelse til oss. 

Vi ble delt opp i lag. Mitt lag over på bildet med meg som ikke har fått på meg hjelmen enda, heh. Vi fikk melding om å tømme vannflaska vår for vann, og jeg ble helt satt ut. Jeg visste vi skulle ut på noe hardt, og vi hadde ikke fått noe næring i oss. Jeg var i tillegg veldig tørst når jeg våkna. Da vi tømte ut vannet mitt fikk jeg så vondt i meg. Skulle vi virkelig gå uten vann? Heldigvis fikk vi gå inn igjen å fylle på nytt vann! Befalet skal alltid teste ut grenser, de... 

Det fulgte 6 ganger i hinderløypa med tunge gjenstander som skulle gjennom løypa. Det var rør dekket med sølevann, slenge seg i tau, krype gjennom rør der man ble gasset og måtte på med vernemaska, og et sinnsykt lagarbeid. Etterfulgt av hinderløypa var det opp på skytebanen og prøve å ta skarpskyttermerket. Det er en dag jeg aldri glemmer. Det er slike ting man kommer til å huske resten av livet. Vi søkte etterhvert på stillinger vi skulle ha resten av året, og jeg søkte beltevognsjåfør på relé. Det er på en måte sanitetsbataljonen sitt samband for å forlenge rekkevidden mellom de forskjellige stasjonene, på øvelser eksempelvis. Jeg fikk stillingen og jeg elsker å kjøre BV i terreng. Man kommer seg frem nesten over alt med det kjøretøyet. For de som liker å kjøre i all slags terreng og litt utfordrende er det det perfekte å gjøre i Forsvaret! 

Skal slenge ut noen bilder som får forklare seg selv, fordi det er så utrolig mye jeg har lyst å skrive, men blir utrolig mye og tørt. Derfor kommer det noen bilder her:

Sanitetsøvelse

Mye skyting må til for å bli god

Kald og våt skimarsj på NATO-plank, tipp-topp stemning!

Overnatting i snøhule for seks mann

Ikke galt å være på øvelse når naturen viser seg på sitt beste

Stridsteknikk med kjøretøy

Reistadløpet på 3 mil med 3 kg på ryggen, men min veide 6. Start for alle i militær-klassen var 11:30. Vi kom dit 11 og skulle begynne å smøre skiene våre(NATO-plank). For de som lurer på hva det er, så er det en planke på 2 meter med et slags idiotisk feste for sko midt på planken. Disse plankene er heller ikke spesielt glatte, men heller ganske tung å gå med. Da jeg var ferdig med å smøre skiene mine hørte jeg plutselig et pang, og der gikk startsignalet. Vi var flere som akkurat var ferdig med å smøre. Det var bare å ta skiene i hånda og løpe til start. Da jeg skulle ta på meg bindingen så jeg at jeg hadde mistet den ene remen som skal holde fast bindingen i skien. Om man ikke har den på går det ikke særlig bra å gå på skiene. Panikken kom veldig raskt og jeg begynte å løpe rundt som en idiot for å se hvor den kunne falt av da jeg løp til start. Heldigvis var det ei som var så snill som ga meg remen sin så jeg kunne gå. For å si det sånn, så er det det tyngste jeg har gjort hittil i Forsvaret. Da det hadde gått 5 km begynte jeg å kjenne at det bygde seg opp gnagsår på begge hælene mine. Etter 15 km var det nesten ikke utholdende. Det var så sinnsykt vondt, og jeg var utrolig sliten etter mye oppoverbakke. Hadde ikke han i troppen min pressa meg til å gå videre hadde jeg ikke klart å kommet meg frem. Jeg har en veldig sterk vilje for å mestre ting og fullføre det jeg starter på, og jeg var fast bestemt på å fullføre løpet. Det å gi seg i løypa var ikke bare i tankene én gang, men sikkert hvert eneste sekund i to timer. Jeg kom i mål på 5 timer og 31 min. Klarte det. Et resultat av fullført 3 mil på ski var to fæle og vonde gnagsår, og et skimerke til på uniformen. 

På kompanioppstillingen vår ble navnet mitt ropt opp. Jeg trodde jeg skulle motta skimerket for 3-mila, men tvert i mot. Jeg hørte bare visekorporal, og etter det fikk jeg ikke med meg resten av det kapteinen sa. Dette kom som en veldig stor overraskelse. Det er en liten grad høyere enn menig og man får litt høyere lønn i tillegg, pluss en vinkel på kassa. Det var en veldig bra start på dagen før vi tok perm senere. Jeg har fått med det jeg ser som viktigst i løpet av et halvt år i Forsvaret. Er bare tre måneder til DIM nå. Tiden har gått utrolig fort til nå, og snart er et helt år i det grønne også over. 

Siste dag hjemme sammen med mine kjære før det går avgårde til Forsvaret i natt. Grugleder meg sinnsykt. Skal dra helt alene til Sessvollmoen i morgen tidlig, uten å kjenne en eneste sjel tror jeg. Vet jo aldri hvem man treffer på da, for Norge er lite. Uansett er det nok mange som har det akkurat likt som meg, håper jeg. Dette kan bli spennende!! 

Norsk, matte og historieeksamen - check. Aldri mer rører jeg ei historiebok. Never ever more. Det som var viktigst var at jeg sto i alle fag, og slipper å ta opp noe som helst til neste år. Og et ord som beskriver hvor deilig det er å være ferdig på videregående: FANTASTISK!!! Men faktisk er det ikke så gøy å ha sommerferie, når man ikke har mange planer foran seg da. Jeg er veldig rastløs, og når jeg har mulighet stikker jeg av til en eller annen plass. Nå sitter jeg hos pappa på bondeland, og kan kjøre firehjuling når som helst i skog og terreng. Det er veldig morsomt!

Pappa er enda ikke ferdig med huset her ute, og har satt på thaimusikk på full guffe ute når han jobber. Det får meg bare til å drømme meg bort, og gleder meg bare enda mer til å sette meg på flyet om 16 dager. I 3 uker skal jeg nyte varmen fra smilets land, og bare kose meg og oppleve masse sammen med verdens beste kjæreste. Om ikke lenge sitter jeg faktisk på en båt og ser på denne øya igjen (bildet over.) Gleder meg! 

Bare 11 dager etter at jeg kommer hjem, er det rett inn i det grønne livet. Da står Forsvaret neste på min liste. Sanitetsbataljonen it is. Ble plutselig fint vær ute nå, så da drar jeg ut på firehjulingen en tur. Forresten, noen som skal inn i sanitet, eller som skal/ har vært i Thialand?

Fortsatt god sommer!

Da har jeg og verdens beste kjæreste ordnet oss tur til store, fine Thailand. Der skal vi tilbringe 3 uker for å farte litt i landet. På søndag er det bare 10 uker igjen til vi drar. Åååh som jeg gleder meg!

For tiden foregår det russetid, som er veldig morsomt og sosialt. Neste helg bærer det opp til Tromsø for å feire sammen med alle andre som er russ i år. Det blir digg! 

For første gang på mange år blir det ikke snø i Narvik på julaften. For en tragedie. Det er kjempe leit at det er svart og grått ute, og bare is på bakken. Heldigvis skal vi dra til mor og far og feire jul som bor et stykke unna. Var der i går og der var det hvitt! Bare bakken er litt hvit er julaften reddet for min del. Det blir så koselig å feire jul hjemme sammen med familien igjen. 

Om en uke sitter jeg i Spania og koser meg i varmen og slipper unna vinterkulda hjemme i kjære Norge. Jeg skal nyte sola og den tiden jeg kan gå i t-skjorte og shorts før man kommer tilbake til kalde Norge igjen og skal tilbringe 4-5 måneder til i boblejakka. Jeg gleder meg kjempe masse! Har jo vært så flink å pakket halve kofferten allerede. Det sier bare litt om reisefeberen min. 

Da gjenstår det bare å ønske at alle sammen får en riktig GOD JUL og et GODT NYTTÅR. Snakkes i 2012!

Det er den 01.12.11. Jeg sitter i leiligheta da jeg får en veldig uventet overraskelse. Vegard har vendt nesa hjem fra Forsvaret for godt, og all ventingen er endelig over. Han kommer inn døra hjemme og skal ikke mer dra bort hver søndag. 

Forholdet har vært satt på prøve gjennom et helt år. Det har vært både godt og vondt, men i alt har vi klart å holdt fast i forholdet og bare gjort det sterkere og sterkere for hver dag som har gått. Nå føles det ut som vi er sterkere enn stål. Det er helt uvirkelig at han har kommet hjem, for godt. Den følelsen av at han skal være hjemme er helt ubeskrivelig. KJEMPE GLAD :D

Det er dag 6 etter operasjonen. Jeg satt og skulle prøve å gjøre litt lekse i sta, men måtte gi meg etter tjue minutter oppesittende. Kroppen reagerer liksom på at jeg setter meg opp. Da er det nesten som at hjernen sender signaler og forteller at hver gang jeg setter meg opp skal smerten komme. I 6 dager har jeg ligget på sofaen og sett på en hel sesong av Gossip Girl og levd på most banan, grøt og saft. I tillegg klarer jeg bare spise maks to ganger om dagen, veldig små posjoner. Må legge det opp slik at jeg spiser når smertene har gitt seg veldig mye, slik at jeg klarer å svelge det helt ned...

Det her er det verste jeg har vært med på! Hvis noen vurderer noen gang å fjerne mandlene, ville jeg ikke anbefalt og fjernet de etter man blir 7 år! Alt vokser med alderen, og uheldige meg som hadde ganske store mandler, betyr store åpne sår. Jeg doper meg på medisin 4 ganger om dagen. Etter den første tabletten har gitt sin virkning, og smertene kommer tilbake, er det på tide å ta ny tablett. Og slik går det hele dagen. Fml. Når skal smertene begynne å gi seg, bare bitte litt? 

I går satt jeg å tenkte på at siden stormen "Berit" har herjet rundt i deler av Norge, måtte jo det være et slags farvel på høstværet. Jammen hadde jeg ikke rett? Da jeg våkna i dag og så ut vinduet, så jeg rett på et tre som var dekket av snø. Bakken var også hvit. I hele dag har det snødd og det gjør det helt til det dekker alle de grå flekkene som er igjen. Bakken skifter også om til vinterpels nå. Denne jula håper jeg blir hvit, siden jeg to år på rad har feiret jula uten snø på andre siden av jorda.

... da jeg så ut vinduet var det i alle fall en som var glad

Har bestemt meg for å bli hjemme denne jula for å feire sammen med mamma & co. Hun var redd det skulle bli en tradisjon for meg å reise bort i den tiden da hele familien samles og koser seg. Hvis ikke snøen skuffer på julaften i år, blir det kanskje en til julefeiring hjemme i Norge. Siden jeg har vært borte disse to årene på rad, føler jeg at jeg gleder meg litt til jula kommer denne gangen. I tillegg kommer kjæresten hjem fra militæret om noen dager. I fjor reiste jeg 12 desember, kom hjem 13 januar, dagen etter han dro i Forsvaret. Vi så ikke hverandre på nesten 3 måneder. Blir godt å ha han hjemme denne gangen, ikke langt unna. Har heller ikke vært så begeistret for julepynt i gatene lenge før det er jul, men dette året synes jeg det er kjempe koselig med litt ekstra lys i gatene. Jeg er en person som ikke har vært så juleglad de siste årene. Også en grunn for at jeg valgte å dra bort i juletiden. Jeg likte ikke julemusikken, ikke julegrana i byen og all pynten hjemme i huset. Har innsett at feiring av jul i utlandet ikke kan måles med feiringen hjemme i stua med fin julemusikk, god norsk mat, familien og mange store og små gaver rundt juletreet. Det er litt godt å være hjemme også.

 kan ikke si jeg dro fra julepynt når jeg dro til Thailand. Ble møtt av dette gedigre pepperkakehuset på et av hotellene vi bodde på... Skulle kjenne hva det var bygget av, og det var ekte, fordi den hvite glasuren falt av når jeg rørte borti den

Akkurat nå er det helt jævlig. Skjønner jo hvorfor jeg ikke hadde vondt rett etter jeg hadde fjernet dem; jeg hadde fått kjempe mye smertestillende. Så da var det ingen fred og fare. Men den dag i dag, skulle jeg ønske jeg var tornerose som sov i hundre år. Jeg har klart og spist en yoghurt på mange, mange minutter. Det går så sakte, men det må ned. I tillegg snurrer alt, jeg klarer ikke fokusere og vil bare legge meg ned å sove, noe jeg kommer til å gjøre og. Det er vel verst de første dagene etter operasjonen. Håper smertene gir seg etter hvert. Halsen min er dobbelt så tykk, og det trykker helt til ørene. I tillegg er det lurt å ikke prate. Det er skikkelig slitsomt, fordi folk hører eller forstår ikke en smule av hva du prøver å si, og så er det tungt fordi man anstrenger stemmen så mye for å få rundet et ord. Derfor har jeg valgt og bare lukke munnen. Bruker tegnespråk om nødvendig. Skal ikke klage mer her. Skal bare slappe av og se på en haug med film, serier og tv-programmer.

Jeg er helt utslitt. Kom på sykehuset i går 0720. Fikk beskjed om at det var så fullt over alt og jeg ble ikke å komme inn til operasjon før klokken 9. Klokken ble 9, og enda ikke noe operasjon. Men halv 10 fikk jeg endelig komme til operasjon. Jeg har aldri vært på sykehuset sånn før, der jeg har blitt innlagt. Var veldig nervøs, men noe som dempet nervøsiteten var at jeg hadde fastet i 10 timer før operasjon og da var jeg rimelig slapp. Jeg ble trillet inn til kirugisk avdeling, der jeg fikk på meg en hette og greier. Var ganske klam i hendene, men de damene som tok vare på meg prøvde så godt de kunne og fortelle meg at det kom til å gå så bra. Plutselig var jeg inne i operasjonsrommet, og jeg valgte å ikke ta hodet til siden eller noen ting, da tror jeg at jeg rett og slett hadde svimt av om jeg hadde sett alt utstyret der. Så jeg så rett opp i taket. Fikk en veneflon i handa. Bare minutter etter fikk jeg, vet ikke hva det var, ble bare dizzy i hele kroppen, og alt ble som en karusell. Litt morsomt, men klarte ikke fokusere på hun dama lengre. Hun fikk plutselig fire øyne og så ut som et romvesen. Deretter måtte jeg puste inn en gass, og etter noen innåndinger vet jeg ikke hva som skjedde. Visste ikke selv når jeg sovna, det bare ble svart. Etter det våkna jeg til noen som sa navnet mitt flere ganger. Da var mandlene mine borte, og jeg var enda helt i drømmeland. Visste ikke hvor jeg var eller noe. Var litt sånn Grey's anatomy lignende. Kom da på overvåkningen og etter noen timers søvn var jeg våken og ble trillet ned på rommet mitt. Har aldri vært så dopa ned før. Det var helt forferdelig. Man klarer ikke prate, nesten ikke lyfte en finger og ligger der og bare er helt hjelpesløs. Måtte sove over til i dag.

Våknet med en fin sånn her i hånden:

Det er faktisk ikke så vondt som jeg trodde det skulle være. Er ganske sår og øm, men klarer å svelge. Spiste faktisk to brødskiver uten skorper i morgest. Følte meg som en liten unge igjen. Det å spise når man har gjort en slik operasjon er et helt prosjekt. Også er jeg sulten hele tiden. Har ikke spist ordentlig siden tirsdag, og det forklarer kanskje mye av slappheten. Vet ikke hva jeg kan spise, men er dritsulten! Åh, kunne spist et helt palass av mat. Har heller aldri tatt så mye medisiner som på disse dagene. Enda må jeg ta 4-8 tabletter hjemme. Null skole på over en uke. Dette kan jo bli gøy... Nei. Dette blir gørr kjedelig. Ønsk meg lykke til i disse ukene da. Skal prøve å ikke kjede meg til døde!